Sist jeg skrev var vi i Playa del Carmen, og det var mørkt så vidt jeg husker. Når vi våknet opp dagen etter våknet vi til et turisthelvete, det vrimlet av amerikanere. Da vi spiste frokost den dagen hørte vi en høylytt amerikaner snakke unødvendig mye med alle gjestene. Jeg ba til gud om at ikke skulle henge seg på oss. Men det ble som jeg fryktet, og var som jeg trodde - han reiste alene, og når han først møter noen som sier ja å ha, så er det liksom No Stopping! Han trengte hjelp av noen unge jenter til å booke en leiebil over dette internettet (han var sikkert rundt 50, og hadde døtre på vår alder). Ine ble den behjelpelige av oss og hjalp han med dette. Jeg var skeptisk og lei av hele mannen, og holdt meg i bakgrunnen. Etter det ville han spandere noe å drikke på oss, og jeg tenkte "nå blir vi aaaldri kvitt han!". Han lurte på hva planen vår var, og vi forklarte at vi hadde tenkt oss nedover kysten og til Belize. Og det skulle visst han også - GITT! Nå som han hadde leiebil eller "wheels" som han kalte det kunne vi haike med han nedover. Jeg tror jeg ga Ine et diskret spark på leggen, og vi takket høflig nei. Han ga oss endel tips i hvert fall, og det er jo alltids greit og ta med seg. Vi sjekket været på nettet og det viser seg at det er meldt skikkelig dårlig vær i Belize de neste dagene, så vi har avlyst turen. Inntil videre.
Playa del Carmen var som sagt enda mer turstifisert enn Isla Mujeres, men vi fant oss noen koselige fortausrestauranter, og hang ikke så mye inne i selve turistsentrum. Strendene var meget forblåste, noe som var deilig på kvelden, men ikke helt bra når vi skulle ligge å bli varme og svette og sånn :) Vi fant oss imidlertid et perfekt sted, med forskjellige aktiviteter, servitører og faretruende gode solsenger. Men det viste seg at dette var en resort og kun for gjester, vi kunne imidlertid ligge der for 70 USD. Særlig! Så vi ble rett og slett kastet ut! Hoho! Vi fant et annet sted, en public beach, som det heter. Der var det også veldig fint, bare så det er sagt. For det er jo postkortmotiver uansett hvor man beveger seg langs stranden. Her kunne man leie vanlige solsenger eller dobbelsenger som hang fra store stolper. Vi syns kanskje dette med sengene bli litt for porno og holdt oss til de vanlige...
Vi ble i Playa del Carmen ett par dager, og her skjedde det ikke stort. Vi prøvde oss litt på utelivet, men vi har en tendens til å bli noe slappe. Dessuten hadde tre av fire diskoteker brent ned de siste dagene. Fakkelsjonglering og stråtak er altså ingen bra kombinasjon. Man skulle tro de lærte etter første, i hvart fall andre gangen. Men nei... hehe.
Etter Playa del Carmen gikk ferden videre til Tulum. Det er bra bussforbindelse her. Fine busser med toalett, Air Con og sånn. Da vi ankom Tulum hadde vi ingen planer what so ever. Vi ante ikke hvor vi skulle bo, hvor stranda var (veldig viktig) eller noen ting. Det som møtte oss var en stripe med butikker og restauranter, og thats It! Dette var jo helt annerledes enn det vi hadde forventet etter de første stoppene våre. Vi oppsøkte et backpacker sted i nærheten, med en resepsjonist som tydeligvis hadde startet dagen med et melkeglass Margaritha, en stripe med kokain eller noe i den dur. Han var ikke helt stødig, for å si det sånn. Han forklarte at stranden var 6 km unna byen og der var det bungalower og hoteller og sånt. Vi heiv oss i en taxi ut, kikket på et par steder, men falt pladask for Diamente K. Her var det så fantastisk nydelig, at jeg kan bare gi opp med å forklare hvordan det så ut. Uansett. Det spesielle med Tulum Beach er at det er veldig lite elektrisitet, kl 01.00 stenger de strømmen (den lille strømmen som er der i utgangspunktet), det er levende lys over alt og det eneste som fantes i bungelowen var en seng, myggnetting og et stearinlys. Sengen var slik jeg forklarte om de på stranden - festet i tau fra taket - med myggnettingen over så det riktig så flott ut. Faktisk. Hele settingen var så breathtaking at jeg ble nesten litt forelsket i Ine. Nå har det seg sånn at Ine er like intimsky som meg og vi skjønte fort at den eneste måten og sovne på var å drikke seg full. hehe :-) Vi delte "terrasse" med en fyr fra Mexico City, som bodde i Cancun som var på helgetur med noen venner. Vi drakk litt øl sammen med han og to andre kamerater. Etter hvert dro vi videre til en annen bungalow hvor resten av folket var (fire jenter). De var veldig hyggelige alle sammen, så vi arrangerte et lite beachparty, med bål og musikk og bølger og det hele. Vi ble invitert til Cancun, og kunne bo hos disse snille mexicanerene hvis vi ville.
Så vi tenker litt på det nå, siden Belize ikke er aktuelt lenger. Og da ta en svipp tur til Cuba derfra. Vi får se.
Vi har nemlig blitt bitt av dette Mañana Mañana syndromet. Vi tar alt som det kommer, og stresser ikke med noen ting. Heldigvis er vi på samme bølgelenge hele tiden, og godt er det! Ine er stort sett enig med meg, og sånne mennesker er det alltid enkelt å forholde seg til. Vi blir trøtte samtidige, solbrente samtidig, sultne samtidig, må tisse samtidig og sier ting samtidig. Det er sånn at det nesten er litt skummelt :)
Vi ble på Diamente K noen dager, men har nå forflyttet oss inn til byen, man kan nemlig bli litt smårar av for lite strøm, dele dusj og do med mange andre (hvor dusjen var et type bur i midten av område og hadde nesten ikke noe vann, og det vannet som kom var kaldt). Det var ikke så mye og ta seg til når solen hadde gått ned. Så nå er vi innlosjert på et hotell med to senger, dusj og TV. Luksus! Vi tar heller taxi ut til stranda om dagen. Flott, flott.
Til helgen drar vi mest sannsynlig til Cancun, derfra mulig tur til Cuba og resten vet vi ikke. Mañana, Mañana...
Nå har jeg skrevet mye nå, men foler jeg bare har formidlet en brøkdel av hvordan ting er. Men, men... Vi får ta bildefremvisning når jeg kommer hjem.
Adios!
- Marianne
(Med mye krøller)
-----------------------------------------------------------------------------------------
www.kilroy.no
Go before it's too late...
-----------------------------------------------------------------------------------------
søndag 7. september 2008
REISEBREV - Sør Afrika, safari (2004)
Da har Frk. Stene kommet seg til Cape Town etter 20 timer på buss fra Johannesburg. Sukk! Sørlandsbussen blir peanuts heretter (Haukeli-ekspressen også, for den sakens skyld!). Ville ikke være lenger i Johannesburg, det er så sinnsykt mye kriminalitet der. Verdens farligste by, visst nok. Så etter safarien
(som jeg snart kommer tilbake til) overnatta jeg en natt i Jo'burg for deretter og hive meg på første og beste buss til Cape Town.
På hotellet fikk jeg opplyst om at jeg ikke kunne bevege meg utenfor sperrene til hotellet, og hvis jeg på død og liv måtte ut måtte de ringe Daniel som kjørte meg dit jeg skulle. Da jeg ankom Jo'burg var det 11 grader og regn! Holdt på å fryse i hjel og måtte gå til innkjøp av varme klær til safarien. Da var det
bare å ringe Daniel som kom å hentet meg på hotellet og kjørte meg til det største shopping senteret jeg noen gang har sett. Det er forøvrig shoppingsentre overalt. Da sikkerheten er bedre på definerte områder. Derfor er det ingen mennesker ute i gatene - alle er inne på sentrene. Jeg gikk meg helt vil i hoteller,
kinoer, restauranter og butikker, men etter noen timer kom jeg tilbake til utgangspunktet. Og da var det bare å ringe Daniel igjen som kom å hentet meg. Veldig greit, men veldig dyrt. Måtte ut med 300 kroner. Til sammenlikning kan jeg opplyse om at bussen fra Jo'burg til Cape town kostet 400 kroner. Så der
ble jeg lurt kan du si! Nuvel, litt svinn må man regne med.
Dagen etter var det å stå opp klokka 05.00, spise frokost, for deretter å legge ut på tur! Jeg var kjempe spent, gledet meg masse! Vi var 12 stykker i gruppa pluss guiden vår, Eric. Gruppa bestod av meg, to norske jenter, en sveitsisk jente, tre canadiske venner på ca 50 år, en cannadisk jente pa ca 36 år, to australske menn og et svensk kjærestepar. Vi hompa avgårde i en truck på vei innover i bushen. Turen tok ca 12 timer før vi nådde den første campen vår. Campen overgikk all forventning. Jeg for min del trodde vi skulle sove i primitive telt, uten dusj og nesten ikke noe mat. Men nei, det var helt fantastisk!
Med senger, bålplass og svømmebassang på toppen av et fjell med utsikt over savannen. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Helt
fantastisk! Guiden vår diska opp deilig grillmat, og rødvin var
tilgjengelig. Vi storkoste oss rundt bålet den første kvelden. Men det var bare å innse at skulle vi se noen dyr måtte vi opp før soloppgang. Så sent ble det ikke! Men det er ikke bare, bare og sovne når du vet det lusker store løver der ute, og du kan høre dyr traske forbi teltduken din! Vi fikk streng beskjed av Eric at vi alltid måtte gå to og to sammen, og dersom vi ble angrepet av en løve eller elefant måtte vi for guds skyld ikke løpe!
Greeeeit! Det er jo også en problemstilling og ta stilling til!
Dagen etter var det opp kl 0530, spise frokost og deretter legge ut på tur - til fots. Anthoney kunne forbausende mye om alt fra edderkopper til dyrespor til trær til skjelletter! Absolutt imponerende! Det finnes forretsen så mange ekle innsekter i bushen at det var bare tidsspørsmål før jeg bicka over! De STORE edderkoppene! Grøss! Vi traske rundt, musestille og livredde i tre timer, men vi så ikke så mange dyr, kun noen
zebraer. Det har regna så mye i det siste at skogen har vokst så mye og det gjør det vanskelig å få god sikt...
Etter noen timer avslapping bar det ut i bushen igjen, denne gangen i en åpen truck, med et sete helt foran på panseret hvor Anthoney satt og holdt utkikk etter dyrene. Igjen - helt imponerende hvordan han observerte! Vi skulle på en såkalt nightwatch (for de av dere som har sett Ace Ventura 2 så var det slik jeg så ut, da vi hompet av gårde innover savannen på noe som knapt kan kalles veier). Denne gangen så vi mange dyr
Blant annet en illsint ungelefant som kom rasende mot oss, mot den siden av bilen jeg satt på. Jeg stivna i hele kroppen og var så redd at jeg nesten begynte å grine. Fikk streng beskjed av guidene at vi måtte holde helt kjeft! Jeg så de ble stressa, og jeg var livredd. For de som ikke viste det så er elefanter sinnsykt store, asså. Vi stoppet et sted inni bushen, drakk øl og så på solnedgangen. Helt fantastisk!
Neste dag kjørte vi avgårde til Kruger National Park, som forøvrig er på størrelse med Israel. Vi brukte de neste dagene på å bare kjøre rundt og speide etter dyr. Vi overnatta på forskjellige steder. Som var like fine og idylliske som den første campen. Vi hadde det så mye gøy mens vi kjørte rundt. Og guiden vår sa det var lenge siden han hadde hatt en så morsom gjeng med på tur. Skal ikke gå gjennom alle dagene her, det kan vi ta når jeg kommer tilbake, men dyrene jeg så var følgende: Elefant, neshorn, flodhest, sebra, giraff, antiloper, struts, bavianer, andre typer aper, pluss mange fugler.
Siste kvelden skulle Eric drikke oss ut og jeg ble med på en drikkelek som var litt morsom. Så jeg må bare forklare den nå. Drikkeleken het Ooblydoobly og gikk ut på følgende; hver og en som er med får hvert sitt nr. Dersom du gjør noe feil får du en ooblydoobly som er en svart dott(prikk) i ansiktet. Etterhvert kan det bli vanskelig å huske hvor mange prikker man egentlig har. Du skal først ta en slurk av drinken for deretter og si følgende:
”I ooblydoobly nr 3 whit x ooblydooblys in mye face
calls upon ooblydoobly nr x whit x ooblydoobly in her/his face
to down as a drink”
Dersom du ikke klarer å si dette riktig og fort får du en ooblydoobly, pluss at du må shotte en drink. Haha! For å si det sånn: jeg trooor vi hadde endel prikker i ansiktet til slutt!
Må også fortelle at jeg har klart å ødelgge min andre lilletå (som noen av dere vet brakk jeg min venstre lilletå for ett par år siden). Så jeg halter rundt med bandasje. Grunnen var fordi en av disse mennene fra Cannada stappa en frosk i munnen (!!). Jeg trodde virkelig han bare tulla. Men da han åpna munnen stod den der å kikket på meg! Plutselig hoppa den ut, og jeg
ble så forfjamset at jeg løp rett på en stol og rev opp neglen og huden rundt! AAUUU! Så for første og siste gang på turen måtte vi frem med førstehjelp-skrinet.
Ellers er alt vel. Er innlosjert enda et nytt sted. Med nye mennesker og nye rutiner. For å være helt ærlig begynner jeg bli litt lei av å reise rundt så mye rundt. Du har ikke før blitt kjent med menneskene før du reiser igjen. Det er litt kjedelig. Men jeg klager ikke foreløpig...
Siden jeg ikke har hørt noe regner jeg med at alt er det samme gamle der hjemme? Gleder meg masse til å se alle igjen!
Stoor klem fra Marianne
(bandasjert)
(som jeg snart kommer tilbake til) overnatta jeg en natt i Jo'burg for deretter og hive meg på første og beste buss til Cape Town.
På hotellet fikk jeg opplyst om at jeg ikke kunne bevege meg utenfor sperrene til hotellet, og hvis jeg på død og liv måtte ut måtte de ringe Daniel som kjørte meg dit jeg skulle. Da jeg ankom Jo'burg var det 11 grader og regn! Holdt på å fryse i hjel og måtte gå til innkjøp av varme klær til safarien. Da var det
bare å ringe Daniel som kom å hentet meg på hotellet og kjørte meg til det største shopping senteret jeg noen gang har sett. Det er forøvrig shoppingsentre overalt. Da sikkerheten er bedre på definerte områder. Derfor er det ingen mennesker ute i gatene - alle er inne på sentrene. Jeg gikk meg helt vil i hoteller,
kinoer, restauranter og butikker, men etter noen timer kom jeg tilbake til utgangspunktet. Og da var det bare å ringe Daniel igjen som kom å hentet meg. Veldig greit, men veldig dyrt. Måtte ut med 300 kroner. Til sammenlikning kan jeg opplyse om at bussen fra Jo'burg til Cape town kostet 400 kroner. Så der
ble jeg lurt kan du si! Nuvel, litt svinn må man regne med.
Dagen etter var det å stå opp klokka 05.00, spise frokost, for deretter å legge ut på tur! Jeg var kjempe spent, gledet meg masse! Vi var 12 stykker i gruppa pluss guiden vår, Eric. Gruppa bestod av meg, to norske jenter, en sveitsisk jente, tre canadiske venner på ca 50 år, en cannadisk jente pa ca 36 år, to australske menn og et svensk kjærestepar. Vi hompa avgårde i en truck på vei innover i bushen. Turen tok ca 12 timer før vi nådde den første campen vår. Campen overgikk all forventning. Jeg for min del trodde vi skulle sove i primitive telt, uten dusj og nesten ikke noe mat. Men nei, det var helt fantastisk!
Med senger, bålplass og svømmebassang på toppen av et fjell med utsikt over savannen. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Helt
fantastisk! Guiden vår diska opp deilig grillmat, og rødvin var
tilgjengelig. Vi storkoste oss rundt bålet den første kvelden. Men det var bare å innse at skulle vi se noen dyr måtte vi opp før soloppgang. Så sent ble det ikke! Men det er ikke bare, bare og sovne når du vet det lusker store løver der ute, og du kan høre dyr traske forbi teltduken din! Vi fikk streng beskjed av Eric at vi alltid måtte gå to og to sammen, og dersom vi ble angrepet av en løve eller elefant måtte vi for guds skyld ikke løpe!
Greeeeit! Det er jo også en problemstilling og ta stilling til!
Dagen etter var det opp kl 0530, spise frokost og deretter legge ut på tur - til fots. Anthoney kunne forbausende mye om alt fra edderkopper til dyrespor til trær til skjelletter! Absolutt imponerende! Det finnes forretsen så mange ekle innsekter i bushen at det var bare tidsspørsmål før jeg bicka over! De STORE edderkoppene! Grøss! Vi traske rundt, musestille og livredde i tre timer, men vi så ikke så mange dyr, kun noen
zebraer. Det har regna så mye i det siste at skogen har vokst så mye og det gjør det vanskelig å få god sikt...
Etter noen timer avslapping bar det ut i bushen igjen, denne gangen i en åpen truck, med et sete helt foran på panseret hvor Anthoney satt og holdt utkikk etter dyrene. Igjen - helt imponerende hvordan han observerte! Vi skulle på en såkalt nightwatch (for de av dere som har sett Ace Ventura 2 så var det slik jeg så ut, da vi hompet av gårde innover savannen på noe som knapt kan kalles veier). Denne gangen så vi mange dyr
Blant annet en illsint ungelefant som kom rasende mot oss, mot den siden av bilen jeg satt på. Jeg stivna i hele kroppen og var så redd at jeg nesten begynte å grine. Fikk streng beskjed av guidene at vi måtte holde helt kjeft! Jeg så de ble stressa, og jeg var livredd. For de som ikke viste det så er elefanter sinnsykt store, asså. Vi stoppet et sted inni bushen, drakk øl og så på solnedgangen. Helt fantastisk!
Neste dag kjørte vi avgårde til Kruger National Park, som forøvrig er på størrelse med Israel. Vi brukte de neste dagene på å bare kjøre rundt og speide etter dyr. Vi overnatta på forskjellige steder. Som var like fine og idylliske som den første campen. Vi hadde det så mye gøy mens vi kjørte rundt. Og guiden vår sa det var lenge siden han hadde hatt en så morsom gjeng med på tur. Skal ikke gå gjennom alle dagene her, det kan vi ta når jeg kommer tilbake, men dyrene jeg så var følgende: Elefant, neshorn, flodhest, sebra, giraff, antiloper, struts, bavianer, andre typer aper, pluss mange fugler.
Siste kvelden skulle Eric drikke oss ut og jeg ble med på en drikkelek som var litt morsom. Så jeg må bare forklare den nå. Drikkeleken het Ooblydoobly og gikk ut på følgende; hver og en som er med får hvert sitt nr. Dersom du gjør noe feil får du en ooblydoobly som er en svart dott(prikk) i ansiktet. Etterhvert kan det bli vanskelig å huske hvor mange prikker man egentlig har. Du skal først ta en slurk av drinken for deretter og si følgende:
”I ooblydoobly nr 3 whit x ooblydooblys in mye face
calls upon ooblydoobly nr x whit x ooblydoobly in her/his face
to down as a drink”
Dersom du ikke klarer å si dette riktig og fort får du en ooblydoobly, pluss at du må shotte en drink. Haha! For å si det sånn: jeg trooor vi hadde endel prikker i ansiktet til slutt!
Må også fortelle at jeg har klart å ødelgge min andre lilletå (som noen av dere vet brakk jeg min venstre lilletå for ett par år siden). Så jeg halter rundt med bandasje. Grunnen var fordi en av disse mennene fra Cannada stappa en frosk i munnen (!!). Jeg trodde virkelig han bare tulla. Men da han åpna munnen stod den der å kikket på meg! Plutselig hoppa den ut, og jeg
ble så forfjamset at jeg løp rett på en stol og rev opp neglen og huden rundt! AAUUU! Så for første og siste gang på turen måtte vi frem med førstehjelp-skrinet.
Ellers er alt vel. Er innlosjert enda et nytt sted. Med nye mennesker og nye rutiner. For å være helt ærlig begynner jeg bli litt lei av å reise rundt så mye rundt. Du har ikke før blitt kjent med menneskene før du reiser igjen. Det er litt kjedelig. Men jeg klager ikke foreløpig...
Siden jeg ikke har hørt noe regner jeg med at alt er det samme gamle der hjemme? Gleder meg masse til å se alle igjen!
Stoor klem fra Marianne
(bandasjert)
REISEBREV - Australia, Melbourne (2004)
Da var jeg plutselig på et helt annet kontinent! Nemlig Australia, nærmere bestemt Melbourne. Her er det så fint og jeg storkoser meg, virkelig!
Sophie, som jobbet hos Mercer i tre måneder før jul, har latt meg bo hos henne. Hun har vært her i Melbourne i fire uker nå, og hadde kun en seng og en sovesofa da jeg kom. Men likevel tok hun imot meg med åpne armer. Og jeg får ikke sagt hvor deilig det er, og hvor mye jeg setter pris på det.
Sophie har bodd her i mange år tidligere og har derfor mange venner og sin utvekslings-famile her. Så hun kjenner Melbourne bedre enn Oslo, vil jeg tro.
Da jeg fant henne på jobb sist fredag med ryggsekken min og svette klær (businessmennene så litt rart på meg, i og med at det Melbournes mest fasjonable bygning) hadde hun planen klar for de neste dagene;
Lørdagen dro vi til hennes "familie" i Australia. De bor i utkanten av Melbourne og driver vingård. En fantastisk eiendom oppi fjellene, med mål på mål med vindruer. Jeg lot være å brife med at jeg har satt vin hjemme, for å si det sånn (den er det vel forresten ikke så mye igjen av nå, Camilla?). Vi spiste middag sammen med Lea og Terry, som mor og far heter. Overnattet hos dem, og dro videre på Grape Grazing dagen etterpå. Dette
er en type "pub til pub" greie, men de har byttet ut pub med vingård. Du kjøper en inngangsbillett og kan besøke vingårder i området, med i prisen er også mat, kaffe og ett glass vin. Vi var der bare en liten stund før vi dro videre, men folket der var gode og fulle da vi ankom, og da var klokken 12:00. Tør ikke tenke tanken på hvordan det utviklet seg videre i løpet av dagen og kvelden...
Etter dette kjørte vi videre opp i fjellene, Dandedongs for være eksakt. Nydelig utsikt over Melbourne og små, sjarmerende landsbyer.
Ellers har jeg fungert som min egen guide. Kjøper dagskort på trikken, tar på meg joggeskoene og sekken, og legger ut på tur. Av høydepunktene kan jeg nevne at jeg var oppi Melbournes høyeste bygning, ObservationDeck. Fikk dotter i ørene på vei opp. Godegud, det var litt skremmende for en som har høydeskrekk.
Men toppen av alt hittil var i går, da jeg kjørte langs Great Ocean Road (ikke JEG da, men jeg var med på en busstur)! Det var rett og slett litt overveldende! Klippeformasjoner og nyyydelige strender! Tok selvfølgelig masse bilder. Men det blir på en måte ikke det samme det heller. Det er noe spesielt ved å være der og oppleve det.
Inkludert i denne turen var også "a walk in the rainforrest - Tree top walk". Tree top walk ja! Skal gi deg Tree top walk jeg! Det VAR SÅ HØYT DET! Det var en type hengebro høyt der oppe mellom trærne. Over 30 meter over bakken! Jeg tenkte ”nå klikker for meg”. Men jeg måtte jo bare følge på, og ikke se ned! (da fikk jeg vondt i rompa da, Tore). Hele turen varte i 14 timer og jeg var helt utslitt når jeg kom hjem! Stønn! Men det var vel verdt det!
Møtte en dame på denne turen, hun var vel rundt 40 år. Og var veldig opptatt av at vi to var de yngste på turen. Hun var svær, og hadde langt, fett, mørkt hår og skjelte. Og hun svetta og rapte og griste verre enn meg når hun spiste (og hun spydde i bussen også!)! Dessuten var hun sikkert dobbelt så høy som meg. Jeg ble nesten redd for henne henne. Og da hun fortalt meg at hun var sykepleier tenkte jeg at hun er en sånn ond sykepleier som dreper pasientene sine. Jeg fikk adressen hennes, og hun ville at jeg skulle komme å besøke henne neste gang jeg kom til Australia! Haha!
Jeg har foreløpig ikke hjemlengsel og er fortsatt overrasket over at ting går så greit!
Sophie tar kjempe godt vare på meg! Og jeg skal hilse til alle dere i Vika Atrium! Hvem vet, kanskje vi blir kolleger igjen? Bortsett fra at jeg blir jobbende i Collins Street 101! Haha!
Hører rykter om at solen skinner i Oslo! Godt å hoere at det går mot lysere tiden der hjemme, sånn at temperaturen er akkurat passe når jeg kommer hjem! :)
Klem fra Marianne
(med sokker på)
Sophie, som jobbet hos Mercer i tre måneder før jul, har latt meg bo hos henne. Hun har vært her i Melbourne i fire uker nå, og hadde kun en seng og en sovesofa da jeg kom. Men likevel tok hun imot meg med åpne armer. Og jeg får ikke sagt hvor deilig det er, og hvor mye jeg setter pris på det.
Sophie har bodd her i mange år tidligere og har derfor mange venner og sin utvekslings-famile her. Så hun kjenner Melbourne bedre enn Oslo, vil jeg tro.
Da jeg fant henne på jobb sist fredag med ryggsekken min og svette klær (businessmennene så litt rart på meg, i og med at det Melbournes mest fasjonable bygning) hadde hun planen klar for de neste dagene;
Lørdagen dro vi til hennes "familie" i Australia. De bor i utkanten av Melbourne og driver vingård. En fantastisk eiendom oppi fjellene, med mål på mål med vindruer. Jeg lot være å brife med at jeg har satt vin hjemme, for å si det sånn (den er det vel forresten ikke så mye igjen av nå, Camilla?). Vi spiste middag sammen med Lea og Terry, som mor og far heter. Overnattet hos dem, og dro videre på Grape Grazing dagen etterpå. Dette
er en type "pub til pub" greie, men de har byttet ut pub med vingård. Du kjøper en inngangsbillett og kan besøke vingårder i området, med i prisen er også mat, kaffe og ett glass vin. Vi var der bare en liten stund før vi dro videre, men folket der var gode og fulle da vi ankom, og da var klokken 12:00. Tør ikke tenke tanken på hvordan det utviklet seg videre i løpet av dagen og kvelden...
Etter dette kjørte vi videre opp i fjellene, Dandedongs for være eksakt. Nydelig utsikt over Melbourne og små, sjarmerende landsbyer.
Ellers har jeg fungert som min egen guide. Kjøper dagskort på trikken, tar på meg joggeskoene og sekken, og legger ut på tur. Av høydepunktene kan jeg nevne at jeg var oppi Melbournes høyeste bygning, ObservationDeck. Fikk dotter i ørene på vei opp. Godegud, det var litt skremmende for en som har høydeskrekk.
Men toppen av alt hittil var i går, da jeg kjørte langs Great Ocean Road (ikke JEG da, men jeg var med på en busstur)! Det var rett og slett litt overveldende! Klippeformasjoner og nyyydelige strender! Tok selvfølgelig masse bilder. Men det blir på en måte ikke det samme det heller. Det er noe spesielt ved å være der og oppleve det.
Inkludert i denne turen var også "a walk in the rainforrest - Tree top walk". Tree top walk ja! Skal gi deg Tree top walk jeg! Det VAR SÅ HØYT DET! Det var en type hengebro høyt der oppe mellom trærne. Over 30 meter over bakken! Jeg tenkte ”nå klikker for meg”. Men jeg måtte jo bare følge på, og ikke se ned! (da fikk jeg vondt i rompa da, Tore). Hele turen varte i 14 timer og jeg var helt utslitt når jeg kom hjem! Stønn! Men det var vel verdt det!
Møtte en dame på denne turen, hun var vel rundt 40 år. Og var veldig opptatt av at vi to var de yngste på turen. Hun var svær, og hadde langt, fett, mørkt hår og skjelte. Og hun svetta og rapte og griste verre enn meg når hun spiste (og hun spydde i bussen også!)! Dessuten var hun sikkert dobbelt så høy som meg. Jeg ble nesten redd for henne henne. Og da hun fortalt meg at hun var sykepleier tenkte jeg at hun er en sånn ond sykepleier som dreper pasientene sine. Jeg fikk adressen hennes, og hun ville at jeg skulle komme å besøke henne neste gang jeg kom til Australia! Haha!
Jeg har foreløpig ikke hjemlengsel og er fortsatt overrasket over at ting går så greit!
Sophie tar kjempe godt vare på meg! Og jeg skal hilse til alle dere i Vika Atrium! Hvem vet, kanskje vi blir kolleger igjen? Bortsett fra at jeg blir jobbende i Collins Street 101! Haha!
Hører rykter om at solen skinner i Oslo! Godt å hoere at det går mot lysere tiden der hjemme, sånn at temperaturen er akkurat passe når jeg kommer hjem! :)
Klem fra Marianne
(med sokker på)
torsdag 4. september 2008
REISEBREV - Thailand, Ko Tao - Ko Phangan - Krabi (2004)
(Opprinnelig tittel: Fortsatt levende...)
Det er en liten stund siden nå, men jeg tenkte jeg ikke skulle ha for vane å bombardere dere med reisebrev.
Jeg er kommet inn i backpackermodus, det vil si at jeg glemmer hvilken dato det er, hvilken dag det er og hvor mye klokka er. Slike ting er ikke viktig for oss globetrottere. Haha!
Sist jeg skrev befant jeg meg i Bangkok, og har nå kommet meg
til Ao Nang (like utenfor Krabi). Reiseruten har vært som følger:
Bangkok - Ko Tao - Ko Phangan - Krabi (Ao Nang)
Ko Tao er en nydelig liten øy i nærheten av Ko Samui. Ferjeturen ut var et sant helvete. Jeg trodde jeg skulle dø. Det var så store dønninger, at folk spydde over ripa, som om det var den mest naturlige ting i hele verden. Jeg måtte konsentrere meg i to timer
for ikke å gjøre det samme! Jeg sang barnesanger for meg selv. Og det funka faktisk. Neida...så...
Da jeg kom frem trodde jeg nesten jeg var kommet til paradis. Og den helvetes ferjeturen var verdt det. Jeg sovnet som en stein i min nydelige bungalow rett ved vannkanten, med saltvannskrøller og uopppakket ryggsekk. Til og med den døde kakkelakken på gulvet bekymret meg ikke nevneverdig.
Dagen etter skulle PADI dykkerkurset påbegynnes. Jeg og en norsk jente ble buddys. Hun het Gry og var på ferie med kjæresten sin Kjetil. Jeg var eplekjekk da vi måtte svømme 6 runder rundt dykkebåte; ”You know, I come from the sout of norway, and I swin ALL THE TIME”. Det var det jeg rakk og si før jeg omtrent druknet i bølgene.*kremt*.
Resten av dagens dykk og undervannsøvelser gikk greit. Men da det jævla intensivkurset skulle dra med ned på 14 meters dyp, fikk jeg fullstendig panikk!
OK! Så jeg trives best på overflaten! Selv om jeg kommer fra fuckings sørlandet. Vel brukte 4000 kroner der, altså.
Etter noen nydelige dager på Ko Tao, med fantastiske solnedganger på myke puter ved havet, tok jeg følge med Gry og Kjtil videre til Ko Phangan. Jeg stålsatte meg i form av ett brett sjøsyketabletter, og gikk ombord i båten.
Øya ligger mellom Ko Tao og Ko Samui, og er mest kjent for sine store full moon parties. Personlig syns jeg oppholdet på Ko Tao var bedre, men for all del,
det er utrolig vakkert på Ko Phangan også!
Vi bodde på Coco Garden Bungalows, rett ved stranden. De var kjempe søte de som dreiv stedet. Her kunne du bestille mat, få ekstra håndkler, bestille en drink, levere og hente nøkkel til rommet, forhøre deg om ferjetider, bestille taxi og få thaimassasje fra bardisken/resepsjonen/turistkontoret.
Rett ved stranden var ”oppholdsrommet” – en platting med lave bord og masse, masse puter. Ble solen for sterk var det bare å åle seg bort dit, bestille en kald Singha og lese en bok i skyggen – oppi alle putene. Mmm.
HVi leide moped i fire dager og kjørte rundt på øya, der det var veier til det... Det var første gang jeg kjørte moped. Juhuu! Jeg tenkte at det aldri kom til å gå særlig bra, med disse gale Thai menneskene og venstrekjøring.
an vi leide av hadde et lite lynkurs med meg på 70% thai og 30% engelsk. Men det gikk over all forventning. Selv om jeg måtte ha hjelp av Kjetil av og til når "veiene" ble for bratte og krunglete.
Flott å se resten av øya på denne måte, det er vanskelig å beskrive hvor fantastisk nydelig det var enkelte steder. Og ikke minst var det deilig å få avkjølt seg i vinden :-)
I går tok jeg, Gry og Kjetil følge på båten over til Surritani. De
skulle opp igjen til Bangkok for så å dra videre til Australia (vi skal kanskje møtes der), og jeg skulle legge ut på min videre ferd gjennom Thailand. Ikke visste jeg hvor jeg skulle bo eller hvordan jeg skulle komme meg dit. Men ting ordner seg i Thailand. Det er sikkert og visst! Da vi kom over med
båten stod det busser og ventet, og en mann tilbød meg bungalow for 200 bath (40 kroner) på et visst nok fint sted (så i hvert fall sånn ut på retusjerte bildene han viste frem).
Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg – det er jo tross alt seint, og jeg har ingen steder å sove.
Etter to timers busstur til Krabi (og la oss ikke glemme fem timer på båt), ble jeg kastet oppå et lasteplan på en pickup sammen med to andre jenter (thank god). Vi kjørte og kjørte, det var mørkt og vi kjørte litt til. Så stoppet bilen og mennene viste fornøyde at nå kunne vi gå av. Ved et vann. Det var fortsatt mørkt. Og jeg var lykkelig for at jeg ikke var alene.
I det fjerne kom det en longtail boat putrende, sekkene og oss ble lasta ombord, og etter fem minutter i båten – rundt odden så vi noen bungalower inni bushen. Så jo da, vi skulle ikke voldtatt eller drept. Men maken til
primitive bungalower skal man lete lenge etter. Det var hull i gulvet, hull i taket, ikke et speil, ikke en vask og en tynn liten madrass med hullete myggnetting rundt. Jeg var så lei og sliten og sur. Og helt alene inni bushen. I Thailand. Mammaaaa!
Ønsket meg langt vekk, og tenkte at NÅ skulle noen sett meg!
Meeen nå er jeg altså her Ao Nang. Tok båten bort fra dette gudsforlatte stedet i stad! Hvordan? Jo, det skal jeg fortelle dere: Hent et gult flagg i ”resepsjonen”, gå ytterst på øya og stå der å vift med flagget helt til en båt ser det, og kommer og henter deg.
Konklusjon: Alt ha gått over all forventning! Har ikke fått hjemlengsel ennå (dog tanken slo meg i går...sukk! Haha)
Nå tenkte jeg at jeg skulle sette meg på en uterestaurant, ta en øl og slappe av!
Håper alt står bra til med dere!
Klem fra Marianne
P.S
Møtte en servitør i stad, på et sted jeg spiste. Han sa han hadde
feriert i Norge. Han hadde vært i Lillestrøm og Trøkkstad! HAHA!
Det er en liten stund siden nå, men jeg tenkte jeg ikke skulle ha for vane å bombardere dere med reisebrev.
Jeg er kommet inn i backpackermodus, det vil si at jeg glemmer hvilken dato det er, hvilken dag det er og hvor mye klokka er. Slike ting er ikke viktig for oss globetrottere. Haha!
Sist jeg skrev befant jeg meg i Bangkok, og har nå kommet meg
til Ao Nang (like utenfor Krabi). Reiseruten har vært som følger:
Bangkok - Ko Tao - Ko Phangan - Krabi (Ao Nang)
Ko Tao er en nydelig liten øy i nærheten av Ko Samui. Ferjeturen ut var et sant helvete. Jeg trodde jeg skulle dø. Det var så store dønninger, at folk spydde over ripa, som om det var den mest naturlige ting i hele verden. Jeg måtte konsentrere meg i to timer
for ikke å gjøre det samme! Jeg sang barnesanger for meg selv. Og det funka faktisk. Neida...så...
Da jeg kom frem trodde jeg nesten jeg var kommet til paradis. Og den helvetes ferjeturen var verdt det. Jeg sovnet som en stein i min nydelige bungalow rett ved vannkanten, med saltvannskrøller og uopppakket ryggsekk. Til og med den døde kakkelakken på gulvet bekymret meg ikke nevneverdig.
Dagen etter skulle PADI dykkerkurset påbegynnes. Jeg og en norsk jente ble buddys. Hun het Gry og var på ferie med kjæresten sin Kjetil. Jeg var eplekjekk da vi måtte svømme 6 runder rundt dykkebåte; ”You know, I come from the sout of norway, and I swin ALL THE TIME”. Det var det jeg rakk og si før jeg omtrent druknet i bølgene.*kremt*.Resten av dagens dykk og undervannsøvelser gikk greit. Men da det jævla intensivkurset skulle dra med ned på 14 meters dyp, fikk jeg fullstendig panikk!
OK! Så jeg trives best på overflaten! Selv om jeg kommer fra fuckings sørlandet. Vel brukte 4000 kroner der, altså.
Etter noen nydelige dager på Ko Tao, med fantastiske solnedganger på myke puter ved havet, tok jeg følge med Gry og Kjtil videre til Ko Phangan. Jeg stålsatte meg i form av ett brett sjøsyketabletter, og gikk ombord i båten.Øya ligger mellom Ko Tao og Ko Samui, og er mest kjent for sine store full moon parties. Personlig syns jeg oppholdet på Ko Tao var bedre, men for all del,
det er utrolig vakkert på Ko Phangan også!
Vi bodde på Coco Garden Bungalows, rett ved stranden. De var kjempe søte de som dreiv stedet. Her kunne du bestille mat, få ekstra håndkler, bestille en drink, levere og hente nøkkel til rommet, forhøre deg om ferjetider, bestille taxi og få thaimassasje fra bardisken/resepsjonen/turistkontoret.Rett ved stranden var ”oppholdsrommet” – en platting med lave bord og masse, masse puter. Ble solen for sterk var det bare å åle seg bort dit, bestille en kald Singha og lese en bok i skyggen – oppi alle putene. Mmm.
HVi leide moped i fire dager og kjørte rundt på øya, der det var veier til det... Det var første gang jeg kjørte moped. Juhuu! Jeg tenkte at det aldri kom til å gå særlig bra, med disse gale Thai menneskene og venstrekjøring. an vi leide av hadde et lite lynkurs med meg på 70% thai og 30% engelsk. Men det gikk over all forventning. Selv om jeg måtte ha hjelp av Kjetil av og til når "veiene" ble for bratte og krunglete.
Flott å se resten av øya på denne måte, det er vanskelig å beskrive hvor fantastisk nydelig det var enkelte steder. Og ikke minst var det deilig å få avkjølt seg i vinden :-)
I går tok jeg, Gry og Kjetil følge på båten over til Surritani. De
skulle opp igjen til Bangkok for så å dra videre til Australia (vi skal kanskje møtes der), og jeg skulle legge ut på min videre ferd gjennom Thailand. Ikke visste jeg hvor jeg skulle bo eller hvordan jeg skulle komme meg dit. Men ting ordner seg i Thailand. Det er sikkert og visst! Da vi kom over med
båten stod det busser og ventet, og en mann tilbød meg bungalow for 200 bath (40 kroner) på et visst nok fint sted (så i hvert fall sånn ut på retusjerte bildene han viste frem).
Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg – det er jo tross alt seint, og jeg har ingen steder å sove.
Etter to timers busstur til Krabi (og la oss ikke glemme fem timer på båt), ble jeg kastet oppå et lasteplan på en pickup sammen med to andre jenter (thank god). Vi kjørte og kjørte, det var mørkt og vi kjørte litt til. Så stoppet bilen og mennene viste fornøyde at nå kunne vi gå av. Ved et vann. Det var fortsatt mørkt. Og jeg var lykkelig for at jeg ikke var alene.
I det fjerne kom det en longtail boat putrende, sekkene og oss ble lasta ombord, og etter fem minutter i båten – rundt odden så vi noen bungalower inni bushen. Så jo da, vi skulle ikke voldtatt eller drept. Men maken til
primitive bungalower skal man lete lenge etter. Det var hull i gulvet, hull i taket, ikke et speil, ikke en vask og en tynn liten madrass med hullete myggnetting rundt. Jeg var så lei og sliten og sur. Og helt alene inni bushen. I Thailand. Mammaaaa!
Ønsket meg langt vekk, og tenkte at NÅ skulle noen sett meg!
Meeen nå er jeg altså her Ao Nang. Tok båten bort fra dette gudsforlatte stedet i stad! Hvordan? Jo, det skal jeg fortelle dere: Hent et gult flagg i ”resepsjonen”, gå ytterst på øya og stå der å vift med flagget helt til en båt ser det, og kommer og henter deg.
Konklusjon: Alt ha gått over all forventning! Har ikke fått hjemlengsel ennå (dog tanken slo meg i går...sukk! Haha)
Nå tenkte jeg at jeg skulle sette meg på en uterestaurant, ta en øl og slappe av!
Håper alt står bra til med dere!
Klem fra Marianne
P.S
Møtte en servitør i stad, på et sted jeg spiste. Han sa han hadde
feriert i Norge. Han hadde vært i Lillestrøm og Trøkkstad! HAHA!
onsdag 3. september 2008
REISEBREV - Thailand, Bangkok (2004)
(Ååh, man kan jo bli sentimental for mindre... Dette er mitt aller første reisebrev).
- - -
Da satt jeg her i Bangkok da! Siste dagen i dag før jeg drar videre til Ko Tao på dykkekurs. Gleder meg masse til å puste inn frisk sjøluft i stedet for denne forpesta lufta i Bangkok.
Flyturen gikk bra, over all forventning, faktisk! Men et problem oppstod; jeg ble sittende ved siden av en feit finne! Så jeg fikk ikke sove i det hele tatt! Jeg var så irritert tilslutt at jeg begynte å fantasere om å banke han opp!
Dagene har gått i ett! Jeg har blitt kjent med to danske jenter. De skal imidlertid nordover for å jobbe på barnehjem, så våre veier skilles i dag. Vi har virkelig trålt Bangkoks gater! Blant annet forvillet vi oss inn i mørke bakgater på vei til Cina Town. Men folk er veldig hyggelige, var ikke redd i det hele tatt! Men det er så til de grader møkkete. Det virkelig stinker! Etter dette tok vi Tuk Tuk til Kho San Road. Og jeg trodde da at min siste time
var kommet!! De kjører så fort, og det er sinnsykt mye eksos!
Natt til i går våkna jeg av at jeg hadde feber og hostekuler, det verket i hele kroppen. Klarte å karre meg avgårde til Grand Palace og Watpho (tempelet med den liggende Budda, som forøvrig er gedigen). Da jeg kom hjem til hotellet måtte jeg bare legge meg, da var klokka to på dagen og jeg sov nesten sammenhengende til klokka 23.00. Og det var bare begynnelsen på natta fra helvete! Noen gutter dreiv å tulleringte frem til klokka 03:00.
Ikke vet jeg hvem de var og hva de egentlig ville...
Da jeg klokka 04 merket at søvnen begynte å innhente meg, hørte jeg det: tass, tass, tass...
KAKKERLAKK!! Da var det like før jeg svimte av! Seriøst. Herregud, jeg skreik! Alene inne på det lille hotellrommet mitt med rødt vegg-til-vegg teppe. Men måtte skjerpe meg - det hørtes ut som jeg ble drept! Klarte å drepe den tilslutt, men de gir seg jo ikke uten kamp. Den kom seg sinnsykt fort unna selv om den var halv dau! Gud hjelpe meg. Jeg hater kakkelakker!
Tror jeg sovna i 6 tiden, frøys meg gjennom natta. Og er fortsatt
full av feber! Men har tatt tre dispril og to ibux (hvis min medisinering er av interesse).
Nå sitter jeg i Kho San Road (backpackergata i Bangkok, for de som ikke vet det...), og venter på at klærne jeg har levert på vask skal bli ferdig (ser de henger ute i solen utenfor en leilighet her). For deretter å dra til Ko Tao! Gleeeder meg! Bade, dykke, sole, drikke.
Håper alt står bra til der hjemme. Det er litt vanskelig å forestille seg at det er full vinter hjemme mens det er 30-40 varmegarder her. Jeg svetter ihjel!
Klem fra Marianne :)
- - -
Da satt jeg her i Bangkok da! Siste dagen i dag før jeg drar videre til Ko Tao på dykkekurs. Gleder meg masse til å puste inn frisk sjøluft i stedet for denne forpesta lufta i Bangkok.
Flyturen gikk bra, over all forventning, faktisk! Men et problem oppstod; jeg ble sittende ved siden av en feit finne! Så jeg fikk ikke sove i det hele tatt! Jeg var så irritert tilslutt at jeg begynte å fantasere om å banke han opp!
Dagene har gått i ett! Jeg har blitt kjent med to danske jenter. De skal imidlertid nordover for å jobbe på barnehjem, så våre veier skilles i dag. Vi har virkelig trålt Bangkoks gater! Blant annet forvillet vi oss inn i mørke bakgater på vei til Cina Town. Men folk er veldig hyggelige, var ikke redd i det hele tatt! Men det er så til de grader møkkete. Det virkelig stinker! Etter dette tok vi Tuk Tuk til Kho San Road. Og jeg trodde da at min siste timevar kommet!! De kjører så fort, og det er sinnsykt mye eksos!
Natt til i går våkna jeg av at jeg hadde feber og hostekuler, det verket i hele kroppen. Klarte å karre meg avgårde til Grand Palace og Watpho (tempelet med den liggende Budda, som forøvrig er gedigen). Da jeg kom hjem til hotellet måtte jeg bare legge meg, da var klokka to på dagen og jeg sov nesten sammenhengende til klokka 23.00. Og det var bare begynnelsen på natta fra helvete! Noen gutter dreiv å tulleringte frem til klokka 03:00.
Ikke vet jeg hvem de var og hva de egentlig ville...
Da jeg klokka 04 merket at søvnen begynte å innhente meg, hørte jeg det: tass, tass, tass...
KAKKERLAKK!! Da var det like før jeg svimte av! Seriøst. Herregud, jeg skreik! Alene inne på det lille hotellrommet mitt med rødt vegg-til-vegg teppe. Men måtte skjerpe meg - det hørtes ut som jeg ble drept! Klarte å drepe den tilslutt, men de gir seg jo ikke uten kamp. Den kom seg sinnsykt fort unna selv om den var halv dau! Gud hjelpe meg. Jeg hater kakkelakker!
Tror jeg sovna i 6 tiden, frøys meg gjennom natta. Og er fortsatt
full av feber! Men har tatt tre dispril og to ibux (hvis min medisinering er av interesse).
Nå sitter jeg i Kho San Road (backpackergata i Bangkok, for de som ikke vet det...), og venter på at klærne jeg har levert på vask skal bli ferdig (ser de henger ute i solen utenfor en leilighet her). For deretter å dra til Ko Tao! Gleeeder meg! Bade, dykke, sole, drikke.Håper alt står bra til der hjemme. Det er litt vanskelig å forestille seg at det er full vinter hjemme mens det er 30-40 varmegarder her. Jeg svetter ihjel!
Klem fra Marianne :)
tirsdag 2. september 2008
REISEBREV - Guatemala, Lago de Atitlan (2007)
Hola!
Et lite reisebrev som varsler om at jeg fortsatt er i livet - at jeg ikke har falt ned i store hull i bakken, ei heller blitt bortført eller ranet på landeveien.
I skrivende stund er jeg i San Pedro - en liten landsby ved Atitlan innsjøen. Innsjøen er 8 * 18 km lang og 340 m dyp (de har ikke klart å måle helt ned). Omringet av vulkaner med skyer som sirkler inn toppene, de små tettstedene og båtene som frakter deg til og fra, deilig kjølig om kveldene og akkurat passe - litt for varmt - om dagen. Det mystiske fra maya kulturen blandet med moderne turisme (i behaglige mengder) gjør dette til et reisemål jeg sent vil glemme. Ord kan knapt beskrive hvor utrolig vakkert det er her.
I dag var det klart for en liten utflukt til San Pedro, jeg er egentlig innlosjert ved San Marcos som er et enda mindre sted ved denne innsjøen. For her bor altså min venninne, Mariann sammen med kjæresten, Sune. Han er dansk, snart Shaman og veldig hyggelig. Huset er et stort hvitt murhus, jeg har mitt eget rom og eget bad, de har brygge, hage, basketball bane (!), utegrill, peis og myke sofaer.
Stemningen er avslappet og dagene består i å spise god frokost, sløve på brygga, skue utover sjøen på de flotte vulkanene, lese en bok, røyke en røyk – alt i mitt eget tempo.
Turen for å komme seg hit var ganske lang. Jeg landet i Guatemala City
23.30 (med to mellomlandinger i Amsterdam og Mexico), og følte meg rett og slett mørbanka etter 30 timer reising. Jeg hadde bestilt air port pick up for å frakte meg videre til neste landsby, Antigua. Men så jeg noen airport pick up?
Nei.
Neivel.
Hm, la meg tenke...
Skal jeg freake ut nå? Eller vente litt?
Jeg tror jeg venter litt, tar meg en røyk og samler tankene.
Det hjalp. Jeg prøvde å spørre noen av taxisjåførene om de hadde hørt om reisebyrået jeg lette etter, og da plutselig stod det en mann ved siden av meg med navnet "Marianne Steve" skrevet på en lapp - jeg var i sikkerhet!
Vi kjørte i ca 3 kvarter, og så var vi fremme i Antigua. Alle gatene er av brostein, dog med visse høydeforskjeller, hompetitten... Det var ikke et menneske i gatene, bortsett fra vakter på hvert hjørne med maskingevær. Hvor var det jeg var hen igjen? Jo, Guatemala. Riktig. Endelig kom vi frem til hostellet jeg hadde booket på forhånd, og jeg var overlykkelig for å sove i en seng igjen. Jeg sov godt, men det var faktisk kjempe kaldt der. Hva visste jeg om at temperaturen falt så drastisk på natten? Jeg måtte kle på meg alle klærne jeg hadde med meg, for lakenet som skulle fungere som dyne hjalp ikke stort.
Dagen etter våknet jeg til et folkeliv, og landsbyen var plutselig noe helt annet. Jeg lå i sengen en stund, spiste litt cashewnøtter og gjorde meg klar. Klar til å ta på meg flippflappene, klar til å være på reise igjen, klar til å oppleve Guatemala.
Mariann hadde ringt hostellet og mission nr. 1 var og komme i kontakt med henne for å diskutere videre fremdrift. Helikopterturen vi hadde halvveis avtalt over e-poster var ikke aktuell lenger. Hun skulle nemlig arrangere jentefest den kvelden og hun ville at jeg skulle komme til San Marcos samme dagen. Som sagt så gjort. For å komme seg til San Marcos må man først kjøre 2.5 t i mini van, deretter ta båt fra fastlandet (Panajachel). Dette ordner man greit på et av de mange reisebyråene i Antigua. De har faste tidspunkter for shuttels som frakter deg trygt langs landeveier som er så bratte at du knapt visste at slike hellinger eksisterte. Vi ble enige om å møtes på "brøgga" i Pana (altså Panajachel). Men det var visst to brygger der, så misforståelsen var et faktum. Nuvel. Vi møttes tilslutt. Da jeg endelig kom frem var det full jentefest, det første som møtte meg var 4 jenter, 2 hunder og 1 Sune, pluss et melkeglass med rom og cola. Kjempe koselig å møte vennene til Mariann her nede, være på baren hun har jobbet på (og som Sune eier).
Det er et spesielt miljø her nede (eller oppe? Atitlan innsjøen ligger ca 2000 m over havet). Jeg får litt "The beach" assosiasjoner. For en del år siden var det nesten ingen som visste om dette stedet. Og de som kom hadde fått innpass fra venner. Det var et lukket samfunn, helt til det begynte å ski litt ut. Nå er det en del turisme her, men en annen type enn det du møter andre steder i verden. Mange som kommer hit blir bergtatt, noen forlater aldri stedet, mens andre som drar ofte kommer igjen og igjen. Menneske her er veldig spirituelle, og hver og en har spesiell skjebne bak seg. De er kanskje på søken etter noe å tro på, og kanskje vi kan kalle det en moderne form for rehabilitering? Min historie kan liksom ikke måle seg "faren min er aktuar, moren min er keramiker, de fortsatt gift, jeg har 3 søstere og ingen spesielle traumatiske opplevelser bak meg”, det kan liksom ikke måle seg med jenta som var utsatt for bilulykke og som var den enste som overlevde tross at legene allerede hadde gitt henne dødsdommen. Og her bor de - oppi fjellene i Guatemala.
Jeg prøver fortsatt å fordøye alle inntrykkene, for dette kan ikke måle seg med noen andre av mine reiseopplevelser.
Jeg kunne skrevet og forklart - side opp og side ned - men jeg får ta det
gradvis.
I morgen begynner jeg på spanskkurs, selv om man kommer langt med å smile, så kan det være greit å gjøre seg forstått på andre måter også :-) Det er veldig mange spanskskoler her. Har du planer om være på reisefot en stund er det absolutt å anbefale å ta en uke eller to med spanskundervisningen i skyggen ett par timer om dagen.
Nå skal vi spise lunsj – det er så langt vi klarer å planlegge.
Stooor klem til alle fra meg :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)