Sist jeg skrev var vi i Playa del Carmen, og det var mørkt så vidt jeg husker. Når vi våknet opp dagen etter våknet vi til et turisthelvete, det vrimlet av amerikanere. Da vi spiste frokost den dagen hørte vi en høylytt amerikaner snakke unødvendig mye med alle gjestene. Jeg ba til gud om at ikke skulle henge seg på oss. Men det ble som jeg fryktet, og var som jeg trodde - han reiste alene, og når han først møter noen som sier ja å ha, så er det liksom No Stopping! Han trengte hjelp av noen unge jenter til å booke en leiebil over dette internettet (han var sikkert rundt 50, og hadde døtre på vår alder). Ine ble den behjelpelige av oss og hjalp han med dette. Jeg var skeptisk og lei av hele mannen, og holdt meg i bakgrunnen. Etter det ville han spandere noe å drikke på oss, og jeg tenkte "nå blir vi aaaldri kvitt han!". Han lurte på hva planen vår var, og vi forklarte at vi hadde tenkt oss nedover kysten og til Belize. Og det skulle visst han også - GITT! Nå som han hadde leiebil eller "wheels" som han kalte det kunne vi haike med han nedover. Jeg tror jeg ga Ine et diskret spark på leggen, og vi takket høflig nei. Han ga oss endel tips i hvert fall, og det er jo alltids greit og ta med seg. Vi sjekket været på nettet og det viser seg at det er meldt skikkelig dårlig vær i Belize de neste dagene, så vi har avlyst turen. Inntil videre.
Playa del Carmen var som sagt enda mer turstifisert enn Isla Mujeres, men vi fant oss noen koselige fortausrestauranter, og hang ikke så mye inne i selve turistsentrum. Strendene var meget forblåste, noe som var deilig på kvelden, men ikke helt bra når vi skulle ligge å bli varme og svette og sånn :) Vi fant oss imidlertid et perfekt sted, med forskjellige aktiviteter, servitører og faretruende gode solsenger. Men det viste seg at dette var en resort og kun for gjester, vi kunne imidlertid ligge der for 70 USD. Særlig! Så vi ble rett og slett kastet ut! Hoho! Vi fant et annet sted, en public beach, som det heter. Der var det også veldig fint, bare så det er sagt. For det er jo postkortmotiver uansett hvor man beveger seg langs stranden. Her kunne man leie vanlige solsenger eller dobbelsenger som hang fra store stolper. Vi syns kanskje dette med sengene bli litt for porno og holdt oss til de vanlige...
Vi ble i Playa del Carmen ett par dager, og her skjedde det ikke stort. Vi prøvde oss litt på utelivet, men vi har en tendens til å bli noe slappe. Dessuten hadde tre av fire diskoteker brent ned de siste dagene. Fakkelsjonglering og stråtak er altså ingen bra kombinasjon. Man skulle tro de lærte etter første, i hvart fall andre gangen. Men nei... hehe.
Etter Playa del Carmen gikk ferden videre til Tulum. Det er bra bussforbindelse her. Fine busser med toalett, Air Con og sånn. Da vi ankom Tulum hadde vi ingen planer what so ever. Vi ante ikke hvor vi skulle bo, hvor stranda var (veldig viktig) eller noen ting. Det som møtte oss var en stripe med butikker og restauranter, og thats It! Dette var jo helt annerledes enn det vi hadde forventet etter de første stoppene våre. Vi oppsøkte et backpacker sted i nærheten, med en resepsjonist som tydeligvis hadde startet dagen med et melkeglass Margaritha, en stripe med kokain eller noe i den dur. Han var ikke helt stødig, for å si det sånn. Han forklarte at stranden var 6 km unna byen og der var det bungalower og hoteller og sånt. Vi heiv oss i en taxi ut, kikket på et par steder, men falt pladask for Diamente K. Her var det så fantastisk nydelig, at jeg kan bare gi opp med å forklare hvordan det så ut. Uansett. Det spesielle med Tulum Beach er at det er veldig lite elektrisitet, kl 01.00 stenger de strømmen (den lille strømmen som er der i utgangspunktet), det er levende lys over alt og det eneste som fantes i bungelowen var en seng, myggnetting og et stearinlys. Sengen var slik jeg forklarte om de på stranden - festet i tau fra taket - med myggnettingen over så det riktig så flott ut. Faktisk. Hele settingen var så breathtaking at jeg ble nesten litt forelsket i Ine. Nå har det seg sånn at Ine er like intimsky som meg og vi skjønte fort at den eneste måten og sovne på var å drikke seg full. hehe :-) Vi delte "terrasse" med en fyr fra Mexico City, som bodde i Cancun som var på helgetur med noen venner. Vi drakk litt øl sammen med han og to andre kamerater. Etter hvert dro vi videre til en annen bungalow hvor resten av folket var (fire jenter). De var veldig hyggelige alle sammen, så vi arrangerte et lite beachparty, med bål og musikk og bølger og det hele. Vi ble invitert til Cancun, og kunne bo hos disse snille mexicanerene hvis vi ville.
Så vi tenker litt på det nå, siden Belize ikke er aktuelt lenger. Og da ta en svipp tur til Cuba derfra. Vi får se.
Vi har nemlig blitt bitt av dette Mañana Mañana syndromet. Vi tar alt som det kommer, og stresser ikke med noen ting. Heldigvis er vi på samme bølgelenge hele tiden, og godt er det! Ine er stort sett enig med meg, og sånne mennesker er det alltid enkelt å forholde seg til. Vi blir trøtte samtidige, solbrente samtidig, sultne samtidig, må tisse samtidig og sier ting samtidig. Det er sånn at det nesten er litt skummelt :)
Vi ble på Diamente K noen dager, men har nå forflyttet oss inn til byen, man kan nemlig bli litt smårar av for lite strøm, dele dusj og do med mange andre (hvor dusjen var et type bur i midten av område og hadde nesten ikke noe vann, og det vannet som kom var kaldt). Det var ikke så mye og ta seg til når solen hadde gått ned. Så nå er vi innlosjert på et hotell med to senger, dusj og TV. Luksus! Vi tar heller taxi ut til stranda om dagen. Flott, flott.
Til helgen drar vi mest sannsynlig til Cancun, derfra mulig tur til Cuba og resten vet vi ikke. Mañana, Mañana...
Nå har jeg skrevet mye nå, men foler jeg bare har formidlet en brøkdel av hvordan ting er. Men, men... Vi får ta bildefremvisning når jeg kommer hjem.
Adios!
- Marianne
(Med mye krøller)
-----------------------------------------------------------------------------------------
www.kilroy.no
Go before it's too late...
-----------------------------------------------------------------------------------------
søndag 7. september 2008
REISEBREV - Sør Afrika, safari (2004)
Da har Frk. Stene kommet seg til Cape Town etter 20 timer på buss fra Johannesburg. Sukk! Sørlandsbussen blir peanuts heretter (Haukeli-ekspressen også, for den sakens skyld!). Ville ikke være lenger i Johannesburg, det er så sinnsykt mye kriminalitet der. Verdens farligste by, visst nok. Så etter safarien
(som jeg snart kommer tilbake til) overnatta jeg en natt i Jo'burg for deretter og hive meg på første og beste buss til Cape Town.
På hotellet fikk jeg opplyst om at jeg ikke kunne bevege meg utenfor sperrene til hotellet, og hvis jeg på død og liv måtte ut måtte de ringe Daniel som kjørte meg dit jeg skulle. Da jeg ankom Jo'burg var det 11 grader og regn! Holdt på å fryse i hjel og måtte gå til innkjøp av varme klær til safarien. Da var det
bare å ringe Daniel som kom å hentet meg på hotellet og kjørte meg til det største shopping senteret jeg noen gang har sett. Det er forøvrig shoppingsentre overalt. Da sikkerheten er bedre på definerte områder. Derfor er det ingen mennesker ute i gatene - alle er inne på sentrene. Jeg gikk meg helt vil i hoteller,
kinoer, restauranter og butikker, men etter noen timer kom jeg tilbake til utgangspunktet. Og da var det bare å ringe Daniel igjen som kom å hentet meg. Veldig greit, men veldig dyrt. Måtte ut med 300 kroner. Til sammenlikning kan jeg opplyse om at bussen fra Jo'burg til Cape town kostet 400 kroner. Så der
ble jeg lurt kan du si! Nuvel, litt svinn må man regne med.
Dagen etter var det å stå opp klokka 05.00, spise frokost, for deretter å legge ut på tur! Jeg var kjempe spent, gledet meg masse! Vi var 12 stykker i gruppa pluss guiden vår, Eric. Gruppa bestod av meg, to norske jenter, en sveitsisk jente, tre canadiske venner på ca 50 år, en cannadisk jente pa ca 36 år, to australske menn og et svensk kjærestepar. Vi hompa avgårde i en truck på vei innover i bushen. Turen tok ca 12 timer før vi nådde den første campen vår. Campen overgikk all forventning. Jeg for min del trodde vi skulle sove i primitive telt, uten dusj og nesten ikke noe mat. Men nei, det var helt fantastisk!
Med senger, bålplass og svømmebassang på toppen av et fjell med utsikt over savannen. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Helt
fantastisk! Guiden vår diska opp deilig grillmat, og rødvin var
tilgjengelig. Vi storkoste oss rundt bålet den første kvelden. Men det var bare å innse at skulle vi se noen dyr måtte vi opp før soloppgang. Så sent ble det ikke! Men det er ikke bare, bare og sovne når du vet det lusker store løver der ute, og du kan høre dyr traske forbi teltduken din! Vi fikk streng beskjed av Eric at vi alltid måtte gå to og to sammen, og dersom vi ble angrepet av en løve eller elefant måtte vi for guds skyld ikke løpe!
Greeeeit! Det er jo også en problemstilling og ta stilling til!
Dagen etter var det opp kl 0530, spise frokost og deretter legge ut på tur - til fots. Anthoney kunne forbausende mye om alt fra edderkopper til dyrespor til trær til skjelletter! Absolutt imponerende! Det finnes forretsen så mange ekle innsekter i bushen at det var bare tidsspørsmål før jeg bicka over! De STORE edderkoppene! Grøss! Vi traske rundt, musestille og livredde i tre timer, men vi så ikke så mange dyr, kun noen
zebraer. Det har regna så mye i det siste at skogen har vokst så mye og det gjør det vanskelig å få god sikt...
Etter noen timer avslapping bar det ut i bushen igjen, denne gangen i en åpen truck, med et sete helt foran på panseret hvor Anthoney satt og holdt utkikk etter dyrene. Igjen - helt imponerende hvordan han observerte! Vi skulle på en såkalt nightwatch (for de av dere som har sett Ace Ventura 2 så var det slik jeg så ut, da vi hompet av gårde innover savannen på noe som knapt kan kalles veier). Denne gangen så vi mange dyr
Blant annet en illsint ungelefant som kom rasende mot oss, mot den siden av bilen jeg satt på. Jeg stivna i hele kroppen og var så redd at jeg nesten begynte å grine. Fikk streng beskjed av guidene at vi måtte holde helt kjeft! Jeg så de ble stressa, og jeg var livredd. For de som ikke viste det så er elefanter sinnsykt store, asså. Vi stoppet et sted inni bushen, drakk øl og så på solnedgangen. Helt fantastisk!
Neste dag kjørte vi avgårde til Kruger National Park, som forøvrig er på størrelse med Israel. Vi brukte de neste dagene på å bare kjøre rundt og speide etter dyr. Vi overnatta på forskjellige steder. Som var like fine og idylliske som den første campen. Vi hadde det så mye gøy mens vi kjørte rundt. Og guiden vår sa det var lenge siden han hadde hatt en så morsom gjeng med på tur. Skal ikke gå gjennom alle dagene her, det kan vi ta når jeg kommer tilbake, men dyrene jeg så var følgende: Elefant, neshorn, flodhest, sebra, giraff, antiloper, struts, bavianer, andre typer aper, pluss mange fugler.
Siste kvelden skulle Eric drikke oss ut og jeg ble med på en drikkelek som var litt morsom. Så jeg må bare forklare den nå. Drikkeleken het Ooblydoobly og gikk ut på følgende; hver og en som er med får hvert sitt nr. Dersom du gjør noe feil får du en ooblydoobly som er en svart dott(prikk) i ansiktet. Etterhvert kan det bli vanskelig å huske hvor mange prikker man egentlig har. Du skal først ta en slurk av drinken for deretter og si følgende:
”I ooblydoobly nr 3 whit x ooblydooblys in mye face
calls upon ooblydoobly nr x whit x ooblydoobly in her/his face
to down as a drink”
Dersom du ikke klarer å si dette riktig og fort får du en ooblydoobly, pluss at du må shotte en drink. Haha! For å si det sånn: jeg trooor vi hadde endel prikker i ansiktet til slutt!
Må også fortelle at jeg har klart å ødelgge min andre lilletå (som noen av dere vet brakk jeg min venstre lilletå for ett par år siden). Så jeg halter rundt med bandasje. Grunnen var fordi en av disse mennene fra Cannada stappa en frosk i munnen (!!). Jeg trodde virkelig han bare tulla. Men da han åpna munnen stod den der å kikket på meg! Plutselig hoppa den ut, og jeg
ble så forfjamset at jeg løp rett på en stol og rev opp neglen og huden rundt! AAUUU! Så for første og siste gang på turen måtte vi frem med førstehjelp-skrinet.
Ellers er alt vel. Er innlosjert enda et nytt sted. Med nye mennesker og nye rutiner. For å være helt ærlig begynner jeg bli litt lei av å reise rundt så mye rundt. Du har ikke før blitt kjent med menneskene før du reiser igjen. Det er litt kjedelig. Men jeg klager ikke foreløpig...
Siden jeg ikke har hørt noe regner jeg med at alt er det samme gamle der hjemme? Gleder meg masse til å se alle igjen!
Stoor klem fra Marianne
(bandasjert)
(som jeg snart kommer tilbake til) overnatta jeg en natt i Jo'burg for deretter og hive meg på første og beste buss til Cape Town.
På hotellet fikk jeg opplyst om at jeg ikke kunne bevege meg utenfor sperrene til hotellet, og hvis jeg på død og liv måtte ut måtte de ringe Daniel som kjørte meg dit jeg skulle. Da jeg ankom Jo'burg var det 11 grader og regn! Holdt på å fryse i hjel og måtte gå til innkjøp av varme klær til safarien. Da var det
bare å ringe Daniel som kom å hentet meg på hotellet og kjørte meg til det største shopping senteret jeg noen gang har sett. Det er forøvrig shoppingsentre overalt. Da sikkerheten er bedre på definerte områder. Derfor er det ingen mennesker ute i gatene - alle er inne på sentrene. Jeg gikk meg helt vil i hoteller,
kinoer, restauranter og butikker, men etter noen timer kom jeg tilbake til utgangspunktet. Og da var det bare å ringe Daniel igjen som kom å hentet meg. Veldig greit, men veldig dyrt. Måtte ut med 300 kroner. Til sammenlikning kan jeg opplyse om at bussen fra Jo'burg til Cape town kostet 400 kroner. Så der
ble jeg lurt kan du si! Nuvel, litt svinn må man regne med.
Dagen etter var det å stå opp klokka 05.00, spise frokost, for deretter å legge ut på tur! Jeg var kjempe spent, gledet meg masse! Vi var 12 stykker i gruppa pluss guiden vår, Eric. Gruppa bestod av meg, to norske jenter, en sveitsisk jente, tre canadiske venner på ca 50 år, en cannadisk jente pa ca 36 år, to australske menn og et svensk kjærestepar. Vi hompa avgårde i en truck på vei innover i bushen. Turen tok ca 12 timer før vi nådde den første campen vår. Campen overgikk all forventning. Jeg for min del trodde vi skulle sove i primitive telt, uten dusj og nesten ikke noe mat. Men nei, det var helt fantastisk!
Med senger, bålplass og svømmebassang på toppen av et fjell med utsikt over savannen. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Helt
fantastisk! Guiden vår diska opp deilig grillmat, og rødvin var
tilgjengelig. Vi storkoste oss rundt bålet den første kvelden. Men det var bare å innse at skulle vi se noen dyr måtte vi opp før soloppgang. Så sent ble det ikke! Men det er ikke bare, bare og sovne når du vet det lusker store løver der ute, og du kan høre dyr traske forbi teltduken din! Vi fikk streng beskjed av Eric at vi alltid måtte gå to og to sammen, og dersom vi ble angrepet av en løve eller elefant måtte vi for guds skyld ikke løpe!
Greeeeit! Det er jo også en problemstilling og ta stilling til!
Dagen etter var det opp kl 0530, spise frokost og deretter legge ut på tur - til fots. Anthoney kunne forbausende mye om alt fra edderkopper til dyrespor til trær til skjelletter! Absolutt imponerende! Det finnes forretsen så mange ekle innsekter i bushen at det var bare tidsspørsmål før jeg bicka over! De STORE edderkoppene! Grøss! Vi traske rundt, musestille og livredde i tre timer, men vi så ikke så mange dyr, kun noen
zebraer. Det har regna så mye i det siste at skogen har vokst så mye og det gjør det vanskelig å få god sikt...
Etter noen timer avslapping bar det ut i bushen igjen, denne gangen i en åpen truck, med et sete helt foran på panseret hvor Anthoney satt og holdt utkikk etter dyrene. Igjen - helt imponerende hvordan han observerte! Vi skulle på en såkalt nightwatch (for de av dere som har sett Ace Ventura 2 så var det slik jeg så ut, da vi hompet av gårde innover savannen på noe som knapt kan kalles veier). Denne gangen så vi mange dyr
Blant annet en illsint ungelefant som kom rasende mot oss, mot den siden av bilen jeg satt på. Jeg stivna i hele kroppen og var så redd at jeg nesten begynte å grine. Fikk streng beskjed av guidene at vi måtte holde helt kjeft! Jeg så de ble stressa, og jeg var livredd. For de som ikke viste det så er elefanter sinnsykt store, asså. Vi stoppet et sted inni bushen, drakk øl og så på solnedgangen. Helt fantastisk!
Neste dag kjørte vi avgårde til Kruger National Park, som forøvrig er på størrelse med Israel. Vi brukte de neste dagene på å bare kjøre rundt og speide etter dyr. Vi overnatta på forskjellige steder. Som var like fine og idylliske som den første campen. Vi hadde det så mye gøy mens vi kjørte rundt. Og guiden vår sa det var lenge siden han hadde hatt en så morsom gjeng med på tur. Skal ikke gå gjennom alle dagene her, det kan vi ta når jeg kommer tilbake, men dyrene jeg så var følgende: Elefant, neshorn, flodhest, sebra, giraff, antiloper, struts, bavianer, andre typer aper, pluss mange fugler.
Siste kvelden skulle Eric drikke oss ut og jeg ble med på en drikkelek som var litt morsom. Så jeg må bare forklare den nå. Drikkeleken het Ooblydoobly og gikk ut på følgende; hver og en som er med får hvert sitt nr. Dersom du gjør noe feil får du en ooblydoobly som er en svart dott(prikk) i ansiktet. Etterhvert kan det bli vanskelig å huske hvor mange prikker man egentlig har. Du skal først ta en slurk av drinken for deretter og si følgende:
”I ooblydoobly nr 3 whit x ooblydooblys in mye face
calls upon ooblydoobly nr x whit x ooblydoobly in her/his face
to down as a drink”
Dersom du ikke klarer å si dette riktig og fort får du en ooblydoobly, pluss at du må shotte en drink. Haha! For å si det sånn: jeg trooor vi hadde endel prikker i ansiktet til slutt!
Må også fortelle at jeg har klart å ødelgge min andre lilletå (som noen av dere vet brakk jeg min venstre lilletå for ett par år siden). Så jeg halter rundt med bandasje. Grunnen var fordi en av disse mennene fra Cannada stappa en frosk i munnen (!!). Jeg trodde virkelig han bare tulla. Men da han åpna munnen stod den der å kikket på meg! Plutselig hoppa den ut, og jeg
ble så forfjamset at jeg løp rett på en stol og rev opp neglen og huden rundt! AAUUU! Så for første og siste gang på turen måtte vi frem med førstehjelp-skrinet.
Ellers er alt vel. Er innlosjert enda et nytt sted. Med nye mennesker og nye rutiner. For å være helt ærlig begynner jeg bli litt lei av å reise rundt så mye rundt. Du har ikke før blitt kjent med menneskene før du reiser igjen. Det er litt kjedelig. Men jeg klager ikke foreløpig...
Siden jeg ikke har hørt noe regner jeg med at alt er det samme gamle der hjemme? Gleder meg masse til å se alle igjen!
Stoor klem fra Marianne
(bandasjert)
REISEBREV - Australia, Melbourne (2004)
Da var jeg plutselig på et helt annet kontinent! Nemlig Australia, nærmere bestemt Melbourne. Her er det så fint og jeg storkoser meg, virkelig!
Sophie, som jobbet hos Mercer i tre måneder før jul, har latt meg bo hos henne. Hun har vært her i Melbourne i fire uker nå, og hadde kun en seng og en sovesofa da jeg kom. Men likevel tok hun imot meg med åpne armer. Og jeg får ikke sagt hvor deilig det er, og hvor mye jeg setter pris på det.
Sophie har bodd her i mange år tidligere og har derfor mange venner og sin utvekslings-famile her. Så hun kjenner Melbourne bedre enn Oslo, vil jeg tro.
Da jeg fant henne på jobb sist fredag med ryggsekken min og svette klær (businessmennene så litt rart på meg, i og med at det Melbournes mest fasjonable bygning) hadde hun planen klar for de neste dagene;
Lørdagen dro vi til hennes "familie" i Australia. De bor i utkanten av Melbourne og driver vingård. En fantastisk eiendom oppi fjellene, med mål på mål med vindruer. Jeg lot være å brife med at jeg har satt vin hjemme, for å si det sånn (den er det vel forresten ikke så mye igjen av nå, Camilla?). Vi spiste middag sammen med Lea og Terry, som mor og far heter. Overnattet hos dem, og dro videre på Grape Grazing dagen etterpå. Dette
er en type "pub til pub" greie, men de har byttet ut pub med vingård. Du kjøper en inngangsbillett og kan besøke vingårder i området, med i prisen er også mat, kaffe og ett glass vin. Vi var der bare en liten stund før vi dro videre, men folket der var gode og fulle da vi ankom, og da var klokken 12:00. Tør ikke tenke tanken på hvordan det utviklet seg videre i løpet av dagen og kvelden...
Etter dette kjørte vi videre opp i fjellene, Dandedongs for være eksakt. Nydelig utsikt over Melbourne og små, sjarmerende landsbyer.
Ellers har jeg fungert som min egen guide. Kjøper dagskort på trikken, tar på meg joggeskoene og sekken, og legger ut på tur. Av høydepunktene kan jeg nevne at jeg var oppi Melbournes høyeste bygning, ObservationDeck. Fikk dotter i ørene på vei opp. Godegud, det var litt skremmende for en som har høydeskrekk.
Men toppen av alt hittil var i går, da jeg kjørte langs Great Ocean Road (ikke JEG da, men jeg var med på en busstur)! Det var rett og slett litt overveldende! Klippeformasjoner og nyyydelige strender! Tok selvfølgelig masse bilder. Men det blir på en måte ikke det samme det heller. Det er noe spesielt ved å være der og oppleve det.
Inkludert i denne turen var også "a walk in the rainforrest - Tree top walk". Tree top walk ja! Skal gi deg Tree top walk jeg! Det VAR SÅ HØYT DET! Det var en type hengebro høyt der oppe mellom trærne. Over 30 meter over bakken! Jeg tenkte ”nå klikker for meg”. Men jeg måtte jo bare følge på, og ikke se ned! (da fikk jeg vondt i rompa da, Tore). Hele turen varte i 14 timer og jeg var helt utslitt når jeg kom hjem! Stønn! Men det var vel verdt det!
Møtte en dame på denne turen, hun var vel rundt 40 år. Og var veldig opptatt av at vi to var de yngste på turen. Hun var svær, og hadde langt, fett, mørkt hår og skjelte. Og hun svetta og rapte og griste verre enn meg når hun spiste (og hun spydde i bussen også!)! Dessuten var hun sikkert dobbelt så høy som meg. Jeg ble nesten redd for henne henne. Og da hun fortalt meg at hun var sykepleier tenkte jeg at hun er en sånn ond sykepleier som dreper pasientene sine. Jeg fikk adressen hennes, og hun ville at jeg skulle komme å besøke henne neste gang jeg kom til Australia! Haha!
Jeg har foreløpig ikke hjemlengsel og er fortsatt overrasket over at ting går så greit!
Sophie tar kjempe godt vare på meg! Og jeg skal hilse til alle dere i Vika Atrium! Hvem vet, kanskje vi blir kolleger igjen? Bortsett fra at jeg blir jobbende i Collins Street 101! Haha!
Hører rykter om at solen skinner i Oslo! Godt å hoere at det går mot lysere tiden der hjemme, sånn at temperaturen er akkurat passe når jeg kommer hjem! :)
Klem fra Marianne
(med sokker på)
Sophie, som jobbet hos Mercer i tre måneder før jul, har latt meg bo hos henne. Hun har vært her i Melbourne i fire uker nå, og hadde kun en seng og en sovesofa da jeg kom. Men likevel tok hun imot meg med åpne armer. Og jeg får ikke sagt hvor deilig det er, og hvor mye jeg setter pris på det.
Sophie har bodd her i mange år tidligere og har derfor mange venner og sin utvekslings-famile her. Så hun kjenner Melbourne bedre enn Oslo, vil jeg tro.
Da jeg fant henne på jobb sist fredag med ryggsekken min og svette klær (businessmennene så litt rart på meg, i og med at det Melbournes mest fasjonable bygning) hadde hun planen klar for de neste dagene;
Lørdagen dro vi til hennes "familie" i Australia. De bor i utkanten av Melbourne og driver vingård. En fantastisk eiendom oppi fjellene, med mål på mål med vindruer. Jeg lot være å brife med at jeg har satt vin hjemme, for å si det sånn (den er det vel forresten ikke så mye igjen av nå, Camilla?). Vi spiste middag sammen med Lea og Terry, som mor og far heter. Overnattet hos dem, og dro videre på Grape Grazing dagen etterpå. Dette
er en type "pub til pub" greie, men de har byttet ut pub med vingård. Du kjøper en inngangsbillett og kan besøke vingårder i området, med i prisen er også mat, kaffe og ett glass vin. Vi var der bare en liten stund før vi dro videre, men folket der var gode og fulle da vi ankom, og da var klokken 12:00. Tør ikke tenke tanken på hvordan det utviklet seg videre i løpet av dagen og kvelden...
Etter dette kjørte vi videre opp i fjellene, Dandedongs for være eksakt. Nydelig utsikt over Melbourne og små, sjarmerende landsbyer.
Ellers har jeg fungert som min egen guide. Kjøper dagskort på trikken, tar på meg joggeskoene og sekken, og legger ut på tur. Av høydepunktene kan jeg nevne at jeg var oppi Melbournes høyeste bygning, ObservationDeck. Fikk dotter i ørene på vei opp. Godegud, det var litt skremmende for en som har høydeskrekk.
Men toppen av alt hittil var i går, da jeg kjørte langs Great Ocean Road (ikke JEG da, men jeg var med på en busstur)! Det var rett og slett litt overveldende! Klippeformasjoner og nyyydelige strender! Tok selvfølgelig masse bilder. Men det blir på en måte ikke det samme det heller. Det er noe spesielt ved å være der og oppleve det.
Inkludert i denne turen var også "a walk in the rainforrest - Tree top walk". Tree top walk ja! Skal gi deg Tree top walk jeg! Det VAR SÅ HØYT DET! Det var en type hengebro høyt der oppe mellom trærne. Over 30 meter over bakken! Jeg tenkte ”nå klikker for meg”. Men jeg måtte jo bare følge på, og ikke se ned! (da fikk jeg vondt i rompa da, Tore). Hele turen varte i 14 timer og jeg var helt utslitt når jeg kom hjem! Stønn! Men det var vel verdt det!
Møtte en dame på denne turen, hun var vel rundt 40 år. Og var veldig opptatt av at vi to var de yngste på turen. Hun var svær, og hadde langt, fett, mørkt hår og skjelte. Og hun svetta og rapte og griste verre enn meg når hun spiste (og hun spydde i bussen også!)! Dessuten var hun sikkert dobbelt så høy som meg. Jeg ble nesten redd for henne henne. Og da hun fortalt meg at hun var sykepleier tenkte jeg at hun er en sånn ond sykepleier som dreper pasientene sine. Jeg fikk adressen hennes, og hun ville at jeg skulle komme å besøke henne neste gang jeg kom til Australia! Haha!
Jeg har foreløpig ikke hjemlengsel og er fortsatt overrasket over at ting går så greit!
Sophie tar kjempe godt vare på meg! Og jeg skal hilse til alle dere i Vika Atrium! Hvem vet, kanskje vi blir kolleger igjen? Bortsett fra at jeg blir jobbende i Collins Street 101! Haha!
Hører rykter om at solen skinner i Oslo! Godt å hoere at det går mot lysere tiden der hjemme, sånn at temperaturen er akkurat passe når jeg kommer hjem! :)
Klem fra Marianne
(med sokker på)
Abonner på:
Innlegg (Atom)