Hola!
Et lite reisebrev som varsler om at jeg fortsatt er i livet - at jeg ikke har falt ned i store hull i bakken, ei heller blitt bortført eller ranet på landeveien.
I skrivende stund er jeg i San Pedro - en liten landsby ved Atitlan innsjøen. Innsjøen er 8 * 18 km lang og 340 m dyp (de har ikke klart å måle helt ned). Omringet av vulkaner med skyer som sirkler inn toppene, de små tettstedene og båtene som frakter deg til og fra, deilig kjølig om kveldene og akkurat passe - litt for varmt - om dagen. Det mystiske fra maya kulturen blandet med moderne turisme (i behaglige mengder) gjør dette til et reisemål jeg sent vil glemme. Ord kan knapt beskrive hvor utrolig vakkert det er her.
I dag var det klart for en liten utflukt til San Pedro, jeg er egentlig innlosjert ved San Marcos som er et enda mindre sted ved denne innsjøen. For her bor altså min venninne, Mariann sammen med kjæresten, Sune. Han er dansk, snart Shaman og veldig hyggelig. Huset er et stort hvitt murhus, jeg har mitt eget rom og eget bad, de har brygge, hage, basketball bane (!), utegrill, peis og myke sofaer.
Stemningen er avslappet og dagene består i å spise god frokost, sløve på brygga, skue utover sjøen på de flotte vulkanene, lese en bok, røyke en røyk – alt i mitt eget tempo.
Turen for å komme seg hit var ganske lang. Jeg landet i Guatemala City
23.30 (med to mellomlandinger i Amsterdam og Mexico), og følte meg rett og slett mørbanka etter 30 timer reising. Jeg hadde bestilt air port pick up for å frakte meg videre til neste landsby, Antigua. Men så jeg noen airport pick up?
Nei.
Neivel.
Hm, la meg tenke...
Skal jeg freake ut nå? Eller vente litt?
Jeg tror jeg venter litt, tar meg en røyk og samler tankene.
Det hjalp. Jeg prøvde å spørre noen av taxisjåførene om de hadde hørt om reisebyrået jeg lette etter, og da plutselig stod det en mann ved siden av meg med navnet "Marianne Steve" skrevet på en lapp - jeg var i sikkerhet!
Vi kjørte i ca 3 kvarter, og så var vi fremme i Antigua. Alle gatene er av brostein, dog med visse høydeforskjeller, hompetitten... Det var ikke et menneske i gatene, bortsett fra vakter på hvert hjørne med maskingevær. Hvor var det jeg var hen igjen? Jo, Guatemala. Riktig. Endelig kom vi frem til hostellet jeg hadde booket på forhånd, og jeg var overlykkelig for å sove i en seng igjen. Jeg sov godt, men det var faktisk kjempe kaldt der. Hva visste jeg om at temperaturen falt så drastisk på natten? Jeg måtte kle på meg alle klærne jeg hadde med meg, for lakenet som skulle fungere som dyne hjalp ikke stort.
Dagen etter våknet jeg til et folkeliv, og landsbyen var plutselig noe helt annet. Jeg lå i sengen en stund, spiste litt cashewnøtter og gjorde meg klar. Klar til å ta på meg flippflappene, klar til å være på reise igjen, klar til å oppleve Guatemala.
Mariann hadde ringt hostellet og mission nr. 1 var og komme i kontakt med henne for å diskutere videre fremdrift. Helikopterturen vi hadde halvveis avtalt over e-poster var ikke aktuell lenger. Hun skulle nemlig arrangere jentefest den kvelden og hun ville at jeg skulle komme til San Marcos samme dagen. Som sagt så gjort. For å komme seg til San Marcos må man først kjøre 2.5 t i mini van, deretter ta båt fra fastlandet (Panajachel). Dette ordner man greit på et av de mange reisebyråene i Antigua. De har faste tidspunkter for shuttels som frakter deg trygt langs landeveier som er så bratte at du knapt visste at slike hellinger eksisterte. Vi ble enige om å møtes på "brøgga" i Pana (altså Panajachel). Men det var visst to brygger der, så misforståelsen var et faktum. Nuvel. Vi møttes tilslutt. Da jeg endelig kom frem var det full jentefest, det første som møtte meg var 4 jenter, 2 hunder og 1 Sune, pluss et melkeglass med rom og cola. Kjempe koselig å møte vennene til Mariann her nede, være på baren hun har jobbet på (og som Sune eier).
Det er et spesielt miljø her nede (eller oppe? Atitlan innsjøen ligger ca 2000 m over havet). Jeg får litt "The beach" assosiasjoner. For en del år siden var det nesten ingen som visste om dette stedet. Og de som kom hadde fått innpass fra venner. Det var et lukket samfunn, helt til det begynte å ski litt ut. Nå er det en del turisme her, men en annen type enn det du møter andre steder i verden. Mange som kommer hit blir bergtatt, noen forlater aldri stedet, mens andre som drar ofte kommer igjen og igjen. Menneske her er veldig spirituelle, og hver og en har spesiell skjebne bak seg. De er kanskje på søken etter noe å tro på, og kanskje vi kan kalle det en moderne form for rehabilitering? Min historie kan liksom ikke måle seg "faren min er aktuar, moren min er keramiker, de fortsatt gift, jeg har 3 søstere og ingen spesielle traumatiske opplevelser bak meg”, det kan liksom ikke måle seg med jenta som var utsatt for bilulykke og som var den enste som overlevde tross at legene allerede hadde gitt henne dødsdommen. Og her bor de - oppi fjellene i Guatemala.
Jeg prøver fortsatt å fordøye alle inntrykkene, for dette kan ikke måle seg med noen andre av mine reiseopplevelser.
Jeg kunne skrevet og forklart - side opp og side ned - men jeg får ta det
gradvis.
I morgen begynner jeg på spanskkurs, selv om man kommer langt med å smile, så kan det være greit å gjøre seg forstått på andre måter også :-) Det er veldig mange spanskskoler her. Har du planer om være på reisefot en stund er det absolutt å anbefale å ta en uke eller to med spanskundervisningen i skyggen ett par timer om dagen.
Nå skal vi spise lunsj – det er så langt vi klarer å planlegge.
Stooor klem til alle fra meg :-)
