REISEBREV - Thailand, Ko Tao - Ko Phangan - Krabi (2004)

(Opprinnelig tittel: Fortsatt levende...)

Det er en liten stund siden nå, men jeg tenkte jeg ikke skulle ha for vane å bombardere dere med reisebrev.

Jeg er kommet inn i backpackermodus, det vil si at jeg glemmer hvilken dato det er, hvilken dag det er og hvor mye klokka er. Slike ting er ikke viktig for oss globetrottere. Haha!

Sist jeg skrev befant jeg meg i Bangkok, og har nå kommet meg
til Ao Nang (like utenfor Krabi). Reiseruten har vært som følger:

Bangkok - Ko Tao - Ko Phangan - Krabi (Ao Nang)

Ko Tao er en nydelig liten øy i nærheten av Ko Samui. Ferjeturen ut var et sant helvete. Jeg trodde jeg skulle dø. Det var så store dønninger, at folk spydde over ripa, som om det var den mest naturlige ting i hele verden. Jeg måtte konsentrere meg i to timer
for ikke å gjøre det samme! Jeg sang barnesanger for meg selv. Og det funka faktisk. Neida...så...

Da jeg kom frem trodde jeg nesten jeg var kommet til paradis. Og den helvetes ferjeturen var verdt det. Jeg sovnet som en stein i min nydelige bungalow rett ved vannkanten, med saltvannskrøller og uopppakket ryggsekk. Til og med den døde kakkelakken på gulvet bekymret meg ikke nevneverdig.

Dagen etter skulle PADI dykkerkurset påbegynnes. Jeg og en norsk jente ble buddys. Hun het Gry og var på ferie med kjæresten sin Kjetil. Jeg var eplekjekk da vi måtte svømme 6 runder rundt dykkebåte; ”You know, I come from the sout of norway, and I swin ALL THE TIME”. Det var det jeg rakk og si før jeg omtrent druknet i bølgene.*kremt*.
Resten av dagens dykk og undervannsøvelser gikk greit. Men da det jævla intensivkurset skulle dra med ned på 14 meters dyp, fikk jeg fullstendig panikk!
OK! Så jeg trives best på overflaten! Selv om jeg kommer fra fuckings sørlandet. Vel brukte 4000 kroner der, altså.


Etter noen nydelige dager på Ko Tao, med fantastiske solnedganger på myke puter ved havet, tok jeg følge med Gry og Kjtil videre til Ko Phangan. Jeg stålsatte meg i form av ett brett sjøsyketabletter, og gikk ombord i båten.
Øya ligger mellom Ko Tao og Ko Samui, og er mest kjent for sine store full moon parties. Personlig syns jeg oppholdet på Ko Tao var bedre, men for all del,
det er utrolig vakkert på Ko Phangan også!

Vi bodde på Coco Garden Bungalows, rett ved stranden. De var kjempe søte de som dreiv stedet. Her kunne du bestille mat, få ekstra håndkler, bestille en drink, levere og hente nøkkel til rommet, forhøre deg om ferjetider, bestille taxi og få thaimassasje fra bardisken/resepsjonen/turistkontoret.
Rett ved stranden var ”oppholdsrommet” – en platting med lave bord og masse, masse puter. Ble solen for sterk var det bare å åle seg bort dit, bestille en kald Singha og lese en bok i skyggen – oppi alle putene. Mmm.

HVi leide moped i fire dager og kjørte rundt på øya, der det var veier til det... Det var første gang jeg kjørte moped. Juhuu! Jeg tenkte at det aldri kom til å gå særlig bra, med disse gale Thai menneskene og venstrekjøring.
an vi leide av hadde et lite lynkurs med meg på 70% thai og 30% engelsk. Men det gikk over all forventning. Selv om jeg måtte ha hjelp av Kjetil av og til når "veiene" ble for bratte og krunglete.
Flott å se resten av øya på denne måte, det er vanskelig å beskrive hvor fantastisk nydelig det var enkelte steder. Og ikke minst var det deilig å få avkjølt seg i vinden :-)





I går tok jeg, Gry og Kjetil følge på båten over til Surritani. De
skulle opp igjen til Bangkok for så å dra videre til Australia (vi skal kanskje møtes der), og jeg skulle legge ut på min videre ferd gjennom Thailand. Ikke visste jeg hvor jeg skulle bo eller hvordan jeg skulle komme meg dit. Men ting ordner seg i Thailand. Det er sikkert og visst! Da vi kom over med
båten stod det busser og ventet, og en mann tilbød meg bungalow for 200 bath (40 kroner) på et visst nok fint sted (så i hvert fall sånn ut på retusjerte bildene han viste frem).
Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg – det er jo tross alt seint, og jeg har ingen steder å sove.

Etter to timers busstur til Krabi (og la oss ikke glemme fem timer på båt), ble jeg kastet oppå et lasteplan på en pickup sammen med to andre jenter (thank god). Vi kjørte og kjørte, det var mørkt og vi kjørte litt til. Så stoppet bilen og mennene viste fornøyde at nå kunne vi gå av. Ved et vann. Det var fortsatt mørkt. Og jeg var lykkelig for at jeg ikke var alene.

I det fjerne kom det en longtail boat putrende, sekkene og oss ble lasta ombord, og etter fem minutter i båten – rundt odden så vi noen bungalower inni bushen. Så jo da, vi skulle ikke voldtatt eller drept. Men maken til
primitive bungalower skal man lete lenge etter. Det var hull i gulvet, hull i taket, ikke et speil, ikke en vask og en tynn liten madrass med hullete myggnetting rundt. Jeg var så lei og sliten og sur. Og helt alene inni bushen. I Thailand. Mammaaaa!
Ønsket meg langt vekk, og tenkte at NÅ skulle noen sett meg!

Meeen nå er jeg altså her Ao Nang. Tok båten bort fra dette gudsforlatte stedet i stad! Hvordan? Jo, det skal jeg fortelle dere: Hent et gult flagg i ”resepsjonen”, gå ytterst på øya og stå der å vift med flagget helt til en båt ser det, og kommer og henter deg.

Konklusjon: Alt ha gått over all forventning! Har ikke fått hjemlengsel ennå (dog tanken slo meg i går...sukk! Haha)

Nå tenkte jeg at jeg skulle sette meg på en uterestaurant, ta en øl og slappe av!


Håper alt står bra til med dere!


Klem fra Marianne

P.S
Møtte en servitør i stad, på et sted jeg spiste. Han sa han hadde
feriert i Norge. Han hadde vært i Lillestrøm og Trøkkstad! HAHA!